Da det ble kjent hvilke personer Jernbaneverket den 29.april utnevnte til å lede utredningen av høyfartsbaner i Norge mente Frp at ledergruppa var sammensatt av personer som er for positive til lyntog. De har derfor krevd av samferdselsministeren at gruppa blir mer balansert sammensatt og har pekt på Osmund Ueland.
Uelands forgjenger i NSB Tore Lindholt ville i 1990 satse på lyntog. Han uttalte at ”enten så henger vi med eller så blir vi koplet fra”. NSB fikk tilslutning fra Stortinget, men planene ble lagt bort da det i ´92 ble bestemt at Gardermoen skulle bygges ut til hovedflyplass; dette prosjektet skulle lønne seg og da var det ikke rom for lyntog i Norge. Dette var rammene for NSB da Ueland ble utnevnt som direktør for NSB i ´95.
Ueland skryter av at han forbød de ansatte i NSB å delta på seminarer om lyntog (bl.a. i BT 04.10.07 og P4 11.06.09). Det var jo Uelands oppdrag å begrense norsk jernbaneutvikling. Slik ga han uttrykk for en lederkultur og en jernbanepolitikk som bør være avleggs i dagens situasjon.
Ueland har sagt at han går imot lyntog av hensyn til troverdigheten til norsk jernbane. Hvilken troverdighet? Ueland ble jo selv oppsagt 29. juni 2000 etter en serie med skandaler, bl.a. Romeriksporten, krengetogene, innstilte avganger pga. manglende ferieplaner osv.
Nå kjemper Ueland for at InterCity-nettet på Østlandet, og Østfold spesielt, skal bygges etter hans planer fra 90-tallet for maksimum 200 km/t, med mange flaskehalser for 90 – 130 km/t. Det vil koste rundt 100 milliarder kroner og i tillegg kreve store subsidier til togtrafikken hvert år. Gjennomsnittsfarten blir for lav til å konkurrere skikkelig med bil fra dør til dør.
Norge trenger en helthetlig jernbanepolitikk som kan gi størst mulig samfunnseffekt, miljøeffekt og lønnsomhet. En avgjørende forutsetning er at linjene dimensjoneres for gjennomgående fartsstandard på rundt 300 km/t, slik at man kan konkurrere med fly selv med flere stopp underveis. Det er ingen grunn til å la Ueland få bremse norsk jernbaneutvikling igjen.