Dagsavisen skriver onsdag om jernbaneutbygging i strandsoner. Det ligger betydelige gevinster i å bygge ut jernbanen. Vi mener derfor det må være adgang til å kunne vurdere bygging i 100-metersbeltet i det enkelte tilfelle, men vilkårene bør være strenge og Jernbaneverket må kunne etterprøves på sine faglige vurderinger. På den annen side kan det ikke være større restriksjonene på hvor det kan bygges jernbane enn på hvor det kan bygges veger og flyplasser.
Med tanke på kommende havstigning og kraftigere flommer som følge av den golbale oppvarmingen bør nye spor nær strender og vassdrag unngås. Mange av dagens jernbanetraseer er rundt 130 år gamle. Det vi bygger i dag skal sikkert vare like lenge. Om 130 år er klimaet langt mindre snilt enn i dag samtidig som olja er brukt opp slik at de som lever da ikke har denne energien til rådighet for å bygge nye traséer.
Det er ingen naturlov som sier at nye utbygginger må legges til strandsona. Utbyggingene av Gjevingåsen tunnel på Nordlandsbanen og nytt dobbeltspor ved Holmestrand på Vestfoldbanen er eksempler på at banen blir flytta vekk fra sjøen. Jernbanetraséer er heller ikke ”stivere” enn at det er fullt mulig å få til flere gode alternativer som politikerne kan velge mellom. Det er i stor grad et spørsmål om å planlegge lengre strekninger enn hva som har vært praksis de siste 45 åra. Lengre linjer gir færre bindinger, ikke minst i forhold til eksisterende baner, og større frihet til å ”bøye” på traséene uten at det går ut over dimensjonerende hastighet..
Prosjektet med nytt dobbeltspor og motorveg langs Mjøsa er et illustrerende eksempel. Valget av jernbanetrasé synes diktert av Vegvesenets behov for å bli kvitt sprengningsstein fra motorveganlegget. Jernbaneverket skal ta i mot steinen nede i strandkanten for å bygge ut klattvis oppe i dagens bane og med flere skarpe kurver. Norsk Bane har beregnet at dersom vi velger en trasé på åsen øst for E6 og bort fra Mjøsa, så kan banen bygges med sammenhengende dobbeltspor to år raskere og to milliarder billigere.